Dette er en liten kommentar til en artikkel i E24 som omhandler norske ledere og lønningene deres:
http://e24.no/jobb/norske-lederloenninger-er-lave/20071519
Som vi ser fra artikkel er det åpenbart at norske ledere tjener altfor lite sammenlignet med internasjonal standard. Før vi ler hånelig og anvender motargumenter som går på rettferdighet og grunnleggende fornuft som vi alle er født med, så bør vi ta en nærmere titt på argumentene i artikkelen. Det tyngste kruttet blir så klart brukt på slutten, og la meg her sitere det fellende argumentet i sin helhet:
Motivasjonsfaktor
Skalpe sier høye lederlønninger kan fungere som en motivasjonsfaktor for de ansatte.
- Hvis man har en leder som tjener mye, så kan dette motivere de ansatte til å jobbe hardere for å oppnå det samme som sjefen, sier han.
Dette argumentet kommer fra en professor, så det må da være sant. Heldigvis trenger vi ikke begrense argumentet til kun å gjelde norske lønninger, for dette her må jo kunne generaliseres. Vi kan derfor med hevet hode og klart sinn hevde at:
- ujevn fordeling av verdens goder er positivt for de aller fattigste da de får en løpende god motivasjon for å tilstrebe seg det de mangler.
- og enda mer generelt: man må alltid sørge for å gi noen få mye, fordi gevinsten for de fleste blir da positiv motivasjon.
Er du uenig i dette så er du tilhenger og et talerør for janteloven. Da ingen vil være jantelov-fan, kan vi fortsette med å implementere denne teorien i andre deler av våre og andres liv. Jeg vil hevde at argumentet er såpass viktig og sentralt at vi må bruke den der den virkelig får endringspotensiale for framtiden. Nærmere bestemt, på barna våre.
Barn som anti-agenter for janteloven
Hvis noe er viktig og sant, som argumentet over, så skulle det bare mangle at vi ikke anvendte det på barn, da de er framtiden og alt det der. I praksis er det å bruke professor Skalpes logikk på barn heldigvis lekende lett:
- Barn må så tidlig som mulig lære at belønning følger innsats og kompetanse (grunnleggende kausalitet).
- Har man flere barn er det ekstremt viktig at man skiller sterkt mellom dem, og gir ukelønn, is, godterier etc. fordelt på innsats og kompetanse. Det barnet som gråter fordi det får for lite (pga. manglende innsats eller kompetanse) må da sitte i skammekroken med en hatt som sier 'agent for janteloven'. Med tid og stunder vil dette barnet skjønne (forhåpentligvis) at det må bytte ut tårer med konkurranseinnstinkt og riktig holdning til næringslivet.
- Barn må lære tidlig at hvis det ikke får god nok belønning, så er det riktig å gi fingeren til den som ber en gjøre noe. Man skal ikke gi sin gode kompetanse til hundene (eller perler for svin). Hvis foreldre kun betaler småpenger i ukelønn, er det viktig at barnet finner seg en annen familie å bo hos, en familie som betaler mer for grunnleggende og viktig arbeidsinnsats fra barnet. Man ønsker ikke at barn skal lære at de kan arbeide uten å få rikelig med belønning. Lojalitet til en familie er underordnet belønning for innsats.
- Barnehager må innføre dette konseptet så vi får en samlet utvikling i befolkningen. Skoler må følge opp, og deretter skal universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner hamre inn den siste logikk og argumentasjon for konseptet. Det blir litt for dumt at man skal møte denne virkelighet som et slag i ansiktet når man blir voksen og næringslivets realiteter banker på døren.
Følger man disse retningslinjene vil samfunnet vårt endelig kunne svelge slike artikler uten å krangle så fælt i kommentarfeltene, og det er jo et mål i seg selv.
Til slutt vil jeg bare minne om at penger er ikke roten til alt vondt, det er roten til all motivasjon. Dette vil du forstå når du en dag blir voksen og leder i næringslivet. Får du ikke millionlønninger på nivå med internasjonal målestokk vil det bli umulig å gjøre en god arbeidsinnsats. Rett og slett umulig.
Sar
